Autentisk luthersk nattverdteologi – en ”utrydningstruet art”?

Av Ola Tjørhom.

 

Jürgen Diestelmann: Actio Sacramentalis. Die Verwaltung des Heiligen Abendmahles nach

den Prinzipien Martin Luthers in der Zeit bis zur Konkordienformel.

Verlag der Lutherischen Buchhandlung H. Harms, herausgegeben von

der Kirchlichen Sammlung um Bibel und Bekenntnis in Braunschweig;

Gross Oesingen, 1996 – ca. 450 sider.

 

I løpet av de siste årene har jeg hatt nær kontakt med lutherske kirker på alle kontinenter. Og bortsett fra enkelte hederlige, men akk så marginale unntak, er det mitt inntrykk at det som for tiden omtales som ”luthersk” ofte befinner seg milevis på avstand fra reformatorenes tro. I stedet for reformasjonens opprinnelige katolisitet og økumenisitet, stilles vi i dag overfor en slags allmennprotestantisme med røtter i 1800-tallets ”liberal-pietisme” og med et stadig mer sparsomt lag luthersk glasur.

Dette gjelder ikke minst i forhold til nattverdteologien og vår feiring av alterets sakrament. For mens realpresensen spilte en helt avgjørende rolle for Martin Luther, har dette lærepunktet i beste fall blitt redusert til et abstrakt prinsipp som er så godt som usynlig i vår konkrete håndtering av eucharistiens elementer. I verste fall har den autentiske lutherske nattverd­teologi blitt utsatt for en rasjonalistisk-zwingliansk oppløsning som innebærer at de stadig mer sjeldne eksemplene på en ekte luthersk praksis på dette feltet blir bryskt avfeid som utslag av uakseptable katoliserende tilbøyeligheter.

Her til lands har nok Carl Fr. Wisløffs nattverdteologi spilt en sentral rolle i denne forbindelse. Nå ville det være både misvisende og urettferdig å gi Wisløff hele skylden for nattverdsakramentets kranke skjebne. Momenter som det pietistisk fargede oppgjøret med den såkalte massealtergangen og dagens postmoderne ritualisme har også hatt en rekke uheldige følger på dette området. Men Wisløffs insistering på at innstiftelsesordene – verba – kun er å forstå som forkynnelse og ikke som konsekrasjonsord, kan knapt sies å ha bidratt til skjerpet bevissthet når det gjelder realpresensens fundamentale betydning.

Denne type ”verbisme” – sammen med dens nærmest paralyserende angst for enhver form for ”katolisering” – synes dessuten i sin konsekvens å ha berøvet flere norske prestegenerasjoner for en sakssvarende luthersk nattverdfromhet. I dagens situasjon stilles vi imidlertid overfor et akutt behov for å gjenreise en slik fromhet, samt for en omfattende fornyelse av vår nattverdfeiring.

Sett på denne bakgrunn, er det en stor glede å presentere et verk som vil kunne bidra til denne gjenreisningsprosessen på en uhyre verdifull måte. Bokens forfatter er den tyske teologen og presten Jürgen Diestelmann, som også som pensjonist er aktiv som publisist, gjennom det såkalte Brüdern-Rundbrief für Christen Augsburgischen Bekenntnisses og på web-siden www.luther-in-bs.de. Hans viktigste bidrag er imidlertid det omfattende verket Actio Sacramentalis fra 1996. Og selv om denne boken dessverre nå vel er utsolgt fra forlaget, fortjener den stor oppmerksomhet – ikke minst innenfor en norsk kontekst, hvor Diestelmanns arbeid ser ut til å være påfallende lite kjent. Her presenteres materiale som er brennaktuelt for alle som lengter etter en nattverdvekkelse. Forfatteren makter nemlig både å gi oss et innblikk i flere viktige – til dels ubearbeidede – kilder til den reformatoriske nattverdteologi og vise hvordan disse impulsene vil kunne bidra til en berikelse av vår nattverdfeiring.

Realpresensens nøkkelrolle

Diestelmanns hovedanliggende er å understreke realpresensens nøkkelrolle i et teologisk så vel som fromhetsmessig perspektiv. Dette søker han å oppnå ved å påvise at Kristi sakramentale nærvær i vinen og brødet ikke er begrenset til selve nattverdmåltidet. Et slikt synspunkt finner Diestelmann ettertrykkelig belagt hos Martin Luther. Utover de mer kjente og litt ”eksotiske” eksemplene på at Luther slikket opp spilt nattverdvin, dokumenterer den foreliggende boken hvordan reformatoren reagerte teologisk mot prester som sto for et annet syn og en annen praksis på dette feltet.

Det hele begynte i 1543 med Wolferinus som var prest i Luthers fødeby Eisleben. Han lærte at det sakramentale nærvær var begrenset til selve måltidshandlingen. Dette avviste imidlertid Luther på det sterkeste og gikk inn for at Wolferinus skulle ekskommuniseres på grunn av hans zwinglianske tilbøyeligheter. I 1545 –noen uker før Luthers død – ble det kjent at kapellan Adam Besserer hadde vært så uheldig å miste en oblat i forbindelse med en nattverdfeiring. Han erstattet da det tapte brødet med et stykke som ikke var konsekrert. Og når han siden fant den oblaten han hadde mistet, la han den tilbake blant de ikke-konsekrerte. Nok en gang endte det hele med ekskommunikasjon.

De holdninger Luther ga uttrykk for i denne forbindelse ble også aktualisert en rekke ganger etter hans død. Det mest kjente eksemplet finner vi i de intense stridighetene i tilknytning til presten Johann Saliger eller Johannes Beatus som bla. virket i Lübeck og Rostock på 1560- og 70-tallet. Her ble behovet for såkalt etterkonsekrasjon dersom en skulle få for lite vin eller brød sterkt understreket fra luthersk hold – uavhengig av om vinen og brødet hadde stått på alteret i en kommunionskanne eller en oblateske under konsekrasjonen.

Det påfallende – ja, nesten skremmende – her er at ting det store flertall av norske lutherske prester foretar seg omtrent hver eneste gang de feirer nattverd var regelrette ekskommunikasjonsgrunner for Martin Luther. Praksisen med å legge konsekrerte oblater tilbake blant de ikke-konsekrerte og å avstå fra etterkonsekrering begrunnes ofte med henvisning til det såkalte in usu-prinsippet. Jürgen Diestelmann viser imidlertid at dette prinsippet ikke lar seg forstå som et forsøk på å begrense det sakramentale nærvær, men snarere bør oppfattes som en understrekning av at nattverdens elementer skal brukes til det de er innstiftet til – nemlig å spises og drikkes.

Sakramental tilbedelse eller adoratio er altså vanskelig å forene med et luthersk utgangspunkt. Samtidig må det fastholdes at konsekrerte elementer etter Luthers syn forblir konsekrete helt til de fortæres. Og enhver tilsløring av dette ble oppfattet som noe som i realiteten truer realpresensen. Generelt var reformatoren sterkt opptatt av å synliggjøre Kristi virkelige nærvær i, med og under brødet og vinen. Her spilte bla. elevasjon av elementene og en konsekvent konsekrasjonspraksis hvor det ble fastholdt at verba både er å forstå som forkynnelse og som konsekrasjonsord en viktig rolle.

Dagens situasjon

Diestelmann har også synspunkter på hvordan problemet ”for mye” – ”for lite” i en kommunionssammenheng bør løses innenfor en luthersk-reformatorisk ramme. Det beste ville være om en kunne beregne på forhånd hvor mye som skal konsekreres. Men da det som oftest blir svært komplisert bla. i en situasjon hvor båndene mellom skriftemål og nattverd på det nærmeste har forsvunnet, anbefaler han at ”det tiloversblevne” oppbevares adskilt fra det som ikke er konsekrert eller at det umiddelbart konsumeres. Den svært hyppig forekommende sammenblandingen av konsekrert og ikke-konsekrert avvises imidlertid som helt uakseptabel – og da særlig i lys av Luthers kompromissløse holdning på dette feltet. I tilfeller hvor en har for lite brød eller vin, er ny konsekrasjon eller såkalt etterkonsekrasjon den eneste akseptable løsningen ifølge Diestelmann. Og siktemålet med alt dette er å styrke vår bevissthet om og bidra til en konkret synliggjøring av sakramentets kjerne – realpresensen.

Nå legger ikke Diestelmann skjul på at den oppløsning som har funnet sted på dette feltet har røtter helt tilbake til reformasjonstiden. Til og med Philipp Melanchthon la etter hvert hovedvekten på mottakelsen av brødet og vinen og slo derfor fast at ”nihil habet rationem sacramenti extra institutum usum”. Denne posisjonen ble radikalisert blant de såkalte filippistene i siste halvdel av 1500-tallet. Samtidig dreide det seg her om marginale synspunkter. Den offisielle kirkelige posisjon slik den kom til uttrykk i Konkordieformelen holdt seg stort sett til Luthers oppfatning.

Omkring 1570 ble de kryptocalvinske filippistene faktisk utelukket fra Wittenberg-fakultetet. I dagens situasjon er det imidlertid mye som tyder på at dette har blitt snudd ettertrykkelig på hodet. For mens Martin Luthers syn og praksis får stadig trangere kår, ser det for tiden ut til å være en slags nyfilippisme som rår på evangelisk hold. Og selv om Diestelmann ikke går inn på dette i detalj, er det tydelig at han oppfatter både Arnoldsheiner tesene fra 1957 og Leuenberg-konkordien fra 1973 som uttrykk for denne  massive endringen. Denne utviklingen har selvsagt også store økumeniske konsekvenser. For mens Luther urokkelig fastholdt at ”ehe ich mit den schwermern wolt eytel wein haben, so wolt ich ehe mit dem Bapst eytel blut haben” (WA 26, 462, 1 ff.), synes man i dag mye heller å ville drikke vin med protestantene enn ”blod” med paven. Dette kommer bla. til uttrykk ved at Den norske kirke i lys av sin Leuenberg-tilslutning befinner seg i ”fullt kirkelig fellesskap” med f.eks. den reformerte kirke i Frankrike som energisk avviser enhver form for realpresens og dessuten har slått fast at dåp slett ikke er en forutsetning for nattverddeltakelse.

En fullverdig sakramental nattverdsteologi

Mange vil nok oppfatte Jürgen Diestelmanns framstilling som unødig omstendelig og snirklete. Samtidig har han nedlagt et enormt arbeid for å få fram hva kildene faktisk sier om reformatorenes nattverdsyn og nattverdpraksis. Og for alle som ser med sorg på 1800talls-protestantismens seiersgang på luthersk hold, representerer hans bok en nesten uuttømmelig ressurs. Nå kan en selvsagt spørre seg om det har noen hensikt å bruke tid og krefter på å forsøke å redde et anliggende som allerede synes å være redningsløst fortapt og som i hvert fall er så godt som umerkbart i dagens lutherske kirkeliv. Men noen bør kanskje ta på seg oppgaven med å minne vår tids allmennprotestanter om at deres oppfatning befinner seg milevis fra det opprinnelig reformatoriske. Og det store flertall av Diestelmanns lesere vil umiddelbart innse at dette er tilfelle. Min eneste innvending mot boken er at man kan få et inntrykk av at den autentiske reformatoriske nattverdteologi er en ”luthersk oppfinnelse”. Men det er jo slett ikke tilfelle. Det som skjer på dette feltet er at reformatorene i store trekk resiperer det katolske syn på realpresensen, det sakramentale nærvær og konsekrasjonen – selv om disse trossannhetene ofte blir uttrykt på en annen måte. Samtidig bidrar Diestelmann i det minste implisitt til en ytterligere dokumentasjon av reformasjonens katolisitet.

Bild: Luther am Altar (Konsekration)

Under arbeidet med Diestelmanns bok ble jeg gjort oppmerksom på at en kapellan i Den norske kirke i en artikkel i Luthersk Kirketidende (nr. 3/02) har slått fast at han betrakter realpresensen som et utslag av ”kristen kannibalisme”. Han anbefaler videre at ”det makabre språket” i innstiftelsesordene blir nedtonet i våre nattverdliturgier slik at disse samsvarer bedre med ”vår tids religiøse følelse”. Man bør nok ikke utelukke at denne type oppfatninger vil finne gehør blant folk flest. Men dette har ingenting som helst med autentisk lutherdom å gjøre. Og man lurer uvegerlig på hva Borg biskop har tenkt å foreta seg i denne forbindelse – det mest sakssvarende ville trolig være å stevne kapellanen for Lærenemnda. I dagens kirkelige og teologiske klima vil noe slikt selvsagt aldri skje.

Samtidig bekrefter dette utspillet at det er uhyre viktig å stå vakt om realpresensen. Dette lærepunktet kan dessuten ikke nedskrives til en abstrakt teori, men må synliggjøres på en konkret måte i vår nattverdfeiring og vår omgang med elementene. Her er hovedpoenget at Kristus kommer til oss gjennom det vi spiser og drikker. Dersom denne overbevisningen blir prisgitt, vil det ikke være mulig å opprettholde en fullverdig sakramental nattverdteologi. Og vi er Jürgen Diestelmann stor takk skyldig for at han nok en gang har minnet oss om dette helt avgjørende poenget.

e-post till: J. Diestelmann

Zurück zur